mandag 5. mars 2012

En te er ikke en isbre.


Denne skulle egentlig publiseres i mars. Men den ble tydeligvis bare hengende som utkast. Derfor legger jeg den ut nå, frem til jeg finner kameraet mitt og det blir morsommere å lage innlegg:


Jeg hadde egentlig planer om å starte denne uka med å være helt utrolig flink og strukturert, siden jeg ikke har gjort NOE SOM HELST hele vinterferien. Sønnen har tross alt vært hos faren sin, og jeg burde i det minste ha klart å bruke èn av de 120 timene jeg hadde til rådighet på å karre meg til biblioteket og låne litteratur til barcheloroppgava.
Den gang ei.

Derfor var det ny frisk i dag, og tanken var å levere sønn på skole, trene, låne bøker, åpne bøker. Dessverre fant eggstokkene mine ut at de skulle sette igang en langsom og effektiv torturuke, og dermed sette en stopper for i det minstre treninga. Men who gives an intercourse. Jeg kan trene seinere. I det minste fikk jeg lånt bøker, og ellers har jeg egentlig bare ligget rett ut og hatt vondt. Syt, syt.


Jeg har funnet nye, deilige teer på helsekosten, de er fairtrade og fås i masse forskjellige smaker! Og siden jeg er en sucker for ting som skal avslappe, oppkvikke, balansere, detox'e og varme hjertet alt ettersom hva man føler at man har behov for, så er de midt i blinken :)

Det har med andre ord vært noen sofa-og-te dager i det siste, jeg er utrolig lei kaffe om dagen kjenner jeg, det går litt i rykk og napp.
I tillegg er jeg lei melkeprodukter og karbohydrater. Det er ikke en moteting, det er en lei-av-ting. Brød og knekkebrød og havregryn og nudler. Uæh. Jeg vil helst bare spise stekte sukkererter og reker og blåskjell og fisk hele tia.
Det går merkelig nok ikke mennene i huset med på.

Uansett!
Plutselig lå det en isbre midt i sentrum.



Neste dag hadde isbreen forsvunnet, men det var masse elgspor der istedet.
Jeg aner en sammenheng, og produserer masse konspirasjonsteorier som involverer horder med albinoelger og mayakalenderen.


Oppå alle elgene og isbreene har Gudrun forsvunnet, det skjedde også helt sånn plutselig, og er rett og lsett ikke noe hyggelig. Hun gjorde ikke så mye av seg, men hun var tross alt et lite medlem av familien. Man tupper ikke ut bestemor bare fordi hun stort sett bare sitter i gyngestolen og hveser. For iblant er hun i godlune og lar seg klappe litt på. Sånn var det med Gudrun også. Jeg mistenker at hun slo seg sammen med albinoelgene for å starte revolusjon.

Kanskje like greit å holde seg innendørs.