Lavkarbo HAHA

Det var ei døgnflue, gitt. Jeg hadde aldri trodd jeg kom til å savne knekkebrød SÅ mye, men nå er de altså tilbake. Det er grenser for hvor mye teit man skal gå omkring og gjøre, og det å faktisk tenke at man ikke kan spise knekkebrød og epler fordi det ikke er lavkarbo.. Jeg blir rarere i hodet av det enn av å tenke kalorier, ihvertfall.

Men, jeg glemmer jo alltid hva som er den absolutt smarteste løsningen på kalorier inn/ kalorier ut.

Trening! :D

Ikke le nå, men vi var faktisk oppi og trente på en lørdag..

Det var bare oss der.

Se! Fint??

Den eneste forskjellen på Treningssenteret i Håkonshall og de forskjellige treningssenterkjedene, er at Håkonshall ikke har tilbud om diverse fellestimer. De har spinning, men det kunne jeg aldri vurdert..
Jeg liker best å drive på på egenhånd, uten altfor mange omkring meg. I hallen slipper man å stå i kø og bade i hverandres svette. I rommet under kardio-rommet er det et bole-rom for de største gutta, de tyngste vektene der nede veier like mye som meg! Men det er litt ålreit å være der likevel, for man har aldri følelsen av å bli vurdert.

Jeg har pleid å løpe på løpebanen inne i hallen, her. Men så ble jeg drittlei, og jeg nådde ALDRI målet om 5 kilometer. Det krever nemlig 13 runder, og det blir så usannsynlig kjedelig.
Men så fant jeg tredemøllene.

5 kilometer! På 40 minutter, det neste målet blir vel å komme under en halvtime.

Jeg kan ikke tro at jeg overlevde.

Da jeg var oppe og trente i dag, kom det en eldre mann og stilte seg på tredemølla ved siden av meg. Han fikla litt med knappene, og jogga litt, og så kom han til å dra ut nødstoppmagneten så alt stoppa opp. Så skjønte han nok ikke hvordan han skulle sette den igang igjen, så jeg tok av hodetelefonene mine og sa at han måtte sette magneten på plass igjen, han sa takktakk, og satte igang igjen.

Og altså.

Han løp non-stop hele den tiden jeg hadde igjen, hvilket var en drøy halvtime. Da jeg gikk av holdt han fremdeles på, og han løp i samme hastighet HELE TIDEN, og så skrudde han tilogmed hastigheten OPP da jeg gikk av. Han var seksti år! MINST!
Jeg pleier å løpe intervaller, og det er hardt å holde på ti minutter i strekk.
Men her kommer altså gamle mannen og løper skoa av meg.
Bestefaren min døde da han var på denne mannens alder.

Her har vi helsegevinstene ved trening folkens, sånn vil jeg også bli!

Nå skal jeg straks stikke og hente Noah på skolen, har funnet fram bøkene i dag og skal forberede meg til en eksamen i mediepedagogikk den 18. november, men det er så forferdelig tørt..
Ihvertfall teorien.

Men!
Til helga skal vi ligge på hotell i Drammen og bare koooose oss, det er en gulrot å se frem til!
Da tåler jeg noen timer (?) med bøkene...

..og denne som selskap! <3

Kjellerliv

Jeg hører på Veronica Maggio med "Satan i gatan", og jeg kjenner at alt renner tilbake. Jeg husker lukta i heisen på den første ordentlige jobben min, og jeg husker kulden den første vinteren jeg bodde alene.
Jeg hadde et så sterkt behov for å være helt alene, så hver gang jeg kom hjem, ropte jeg "nå er jeg hjemme!"
Og det var ingen som svarte.

Jeg husker at jeg bare spiste puffet havre med melk, og jeg drakk kaffe. Jeg kokte meg aldri kaffe før jeg begynte i den jobben, men så satt jeg plutselig på det bittelille kjøkkenet med kjøkkenbord som hadde tilhørt huseierens oldeforeldre og som det ikke gikk an å vaske med kjøkkenkluten fordi da skurte man av den øverste laget av treverket. Og jeg hørte på soundtracket til "Mannen som elsket Yngve", og jeg la hele verden i en setning, og jeg identifiserte meg med hver eneste sang jeg hørte. Og jeg hørte istykker den nye Pink CD'en, og kan aldri høre på den igjen. For den lukter av den leiligheten og av klesskapet, hvor alle vintagekjolene hang og aldri fikk luftet seg - for selv om jeg kjøpte dem, var det ikke nødvendigvis sånn at jeg tenkte å bruke dem. Jeg ville bare ha dem, fordi de var helt spesielle. Jeg har dem fremdeles, de henger i skapet med prislappen på, de er fortsatt spesielle. Bare litt for spesielle for utendørs bruk, og jeg tenker alltid at jeg kan gjøre noe med dem, legge dem opp, sy dem inn.
Men det vil jo aldri skje, siden jeg ikke kan noen av delene.

Jeg hadde et bittelite bad også, men det var fint. Det var hvitt og flislagt, og dusjen falt ned så jeg teipa den med gaffateip. Og vasken hang bare i rørene, så jeg satte bøker under den så den ikke skulle falle ned. Og jeg sminket meg og sminket meg, og gikk ut og gikk ut. Og kom hjem, og sovna med skoene på i den lakserosa skinnsofaen som var stygg som et helvete, men som ble min beste venn den vinteren. Det var en sovesofa, og jeg kan ikke forestille meg hvordan den ble anbrakt i den bittelille kjellerleiligheten. Men den var velsignet deilig å sitte i, med puter og pledd. Og over sofaen var det et digert kjellevindu med brede, fantastiske vinduskarmer, og jeg satt der og så utover fortauet hvor nesten ingen gikk forbi. Og jeg drakk rødvin og røykte, selv om jeg ikke røyker, og hvis jeg lukket øynene sånn halvveis så kunne jeg nesten ha sittet i et loftsvindu i Paris.


Taket var så lavt at jeg kunne ta i det med flate hender på kjøkkenet, og i stua nådde jeg det såvidt med fingerspissene - når jeg sto på tærne. Jeg fikk seng av mamma, og den var kjempediger. Jeg har alltid en ide om å ha lyse og luftige stoffer i sengen, sånn som i bladene. Men jeg ender alltid opp med fargerikt og lunt og mykt istedet. Soverommet var akkurat stort nok til den store sengen, og det var to kvadratmeter med gulvplass da den var ferdigmontert. Jeg husker dagene da de kvadratmererne var alt jeg gikk på, jeg gikk fra senga til sofaen. Og så ble jeg der. Noen ganger slapp jeg tilogmed å gå så langt. Det er ikke alltid man har en grunn til å stå opp.

Jeg var ikke egentlig deprimert. Det er for lett å diagnostisere seg selv, det har jeg aldri gjort. Jeg var bare trist og nummen. Jeg husker smakene best. Vinen. Sigarettene. Puffahavren. Og lukten. Og følelsen av at det ikke var noen som ventet på meg, at jeg kunne bruke en hel dag på å ligge og se ut i luften. Dagene da jeg ikke skulle noe spesielt, ikke hadde noen planer med noen. Og husket andre lukter, og var overrasket over hvor tom man kunne være uten å forsvinne helt. Når man våkner på gulvet og ikke husker hvordan man endte opp der. Hvordan man blir full når man ikke drikker for å bli nummen, fordi man er det fra før.

Jeg husker at hver gang jeg kom dit, følte det som å komme til et sted i verden som ingen visste om. Ingen visste hvor jeg bodde, ingen kunne komme uanmeldt og banke på. Jeg hatethatethatet de gangene det skjedde, jeg hatet når telefonen min ringte når jeg visste at det ikke var noen jeg hadde glemt en avtale med. Jeg tok ikke telefonen på et halvt år. Jeg ville være i katakomben min helt alene.


Jeg hater fremdeles at det ringer på døra.

Jeg kjenner litt på kjellerfølelsen, og den er god på samme måte som det er godt når man presser en tannpirker så lang inn mellom to tenner som man får den, og deretter biter sammen. Godtvondt.

Filmsnutt med mer!

Hei igjen!

Lenge siden sist..
Kremt.

Jeg har som tidligere nevnt ingen teknologiske evner, og synes derfor at de enkleste ting, som å legge inn bilder, er utrolig kjedelig og tungvint. Sannsynligvis fordi jeg gjør det på en fryktelig tungvint måte.
Men!
Jeg har funnet et geni.
Hun går i klassen min og heter Anette og er seriøst intelligent når det gjelder datamaskiner.
Hun påstår endog at hun kan plukke fra hverandre en datamaskin og sette den sammen igjen.
Det tror ikke jeg helt på, men hun lærte meg hvordan man (ULOVLIG, bare kom og ta meg!) laster ned serier og filmer fra nettet, så det er helt opplagt at hun har kunnskaper om data.
Hun aner ikke hva karbohydrater er, men som sagt, data, dere. Data.

Såh!
Det er mulig jeg får effektivisert dette i tiden fremover.

OMELETT ER LETT, DET!!!

Noah stakk til Vingnes en kveld, så jeg og Steinar aktiviserte oss og rusla en tur, og oppdaget disse muppetene. De diskuterte nok noe særdeles viktig, for de gestikulerte fryktelig mens de snakket. Dessverre gjorde de ikke det akkurat da jeg tok bildet, men jeg har tro på at dere kan bruke fantasien.

Så gikk vi videre, og fant vakre farger i et gatelys.

Så måtte Steinar stå i gatelyset...

..og deretter jeg.

Og gikk vi på kinarestaurant og drakk oss fulle.

Og så!

Kom høstferien, og da var det ingen barneskole, derfor måtte Noah bli med på Høgskolen.

Flittigste studenten i Auditorium A den dagen...

..og mest tannlause.

Jeg, derimot, er ikke SÅ produktiv i timene.

Men, jeg er en JÆVEL på å lage flotte omgivelser for svina!

To bur satt sammen, med bru til å gå mellom bura, et "tre" lagd av høy med høy"gulrøtter" i, trepinner til å gnage på, og nøtteblanding og deilig, nypakka høy, ikke den støvete varianten man kjøper på ICA.

OMNOMNOMNOM.

Glade hutene (de sier "huuuuut, huuut, huuuuuuuuuut!!", derav navnet huter. Også kalt tuter, wonker og svin).

Dette er en film jeg lagde på skolen i forbindelse med faget mediepedagogikk, og det var etterspørsel etter om jeg kunne legge den ut.

Her er den ihvertfall!

Så kommer det snart mer, ønsker alle en god kveld :)