Wine

As I was going up the stairs

I saw a man 
who wasn't there

He wasn't there again today

I wish
I wish

He'd go away

Drinking wine and watching "the raven" with the kittycat.
Will be picking this blog up again
but probably not in the same way it has been before.

Or maybe in exactly the same way

I'm a wee drunk

Fortid

Jeg har en slags høydeskrekk for tiden. Når jeg går inn i kirker, som er så gamle at vi har problemer med å forestille oss tiden de ble bygd i. Så ser jeg for meg menneskene. Menneskene som levde på den tide. Hvilke  bekymringer de hadde. Hvilke gleder de hadde. Hvordan de var. Jeg tror at mennesker gjennom all tid har vært like. Vi i dag tenker ikke annerledes enn hva de gjorde for tusen år siden. Vi har de samme følelsene og de samme redslene. Jeg har lest endel Isfolket, jeg kan godt innrømme det. Jeg har nok alltid hatt en fascinasjon for fortiden. Da jeg var liten husker jeg at foreldrene mine abonnerte på en serie som omhandlet menneskenes ferd frem til i deg. Det var bøker hvor det sto om hvordan mennesket utvilket seg fra tilnærmet apestadiet frem til steinalderen og videre. Hvordan de skaffet seg mat og hvordan de lærte opp barna sine. Jeg husker et bilde hvor en hel stamme sto og skar løst kjøtt fra en diger blåhval som de enten hadde fanget eller som hadde drevet iland.  Og jeg har lest Hulebjørnens klan. Om hvordan hovedpersonen lærer seg alt om de plantene og urtene en god legekvinne burde kunne, om hvordan hun pleier mannen hun siden vil leve med tilbake til livet. Om tradisjonene og ritualene Jeg har aldri vært spesielt religiøs, jeg har aldri trodd på noe, jeg er redd for å dø. Men Jeg har respekt for måtene folk har levd på i tusener av år. Jeg er nysgjerrig på hvordan de har klart seg. I Lillehammer har det levd folk de siste 10 000 årene. De siste tohundre årene har vi hatt elektrisitet. Det hender at jeg tenker på det når jeg er på vei inn i den halvautomatiske leiligheten min. Tenk på menneskene som levde her før oss. Som levde i huler, trehytter, langhus. Som tilba andre guder enn oss. Som bekymret seg over veksten, åkeren, været. Over sykdommer og over hosten til barnet sitt. De var mennesker på lik linje som oss. Jeg lar meg alltid oppsluke av disse tankene. Om mennesker som ikke finnes mer.

Susi

Dette har vært en lang og krevende dag.
Vi måtte avlive den lille rotta vår. Jeg hadde egentlig forventet det, men likevel fortrengt at det kunne gå sånn.  På klinikken la dyrlegen frem et håndkle hun kunne ligge på oppå undersøkelsesbordet. Et lite, rosa håndkle. Mykt og fint for en syk liten dame. Så fikk hun den første narkosesprøyten. Jeg gråt, og hun fikk tårer i den bløte pelsen sin.Jeg holdt rundt henne og klappet henne helt til hun sov. En vakker liten jente på et rosa håndkle. Jeg vet at vi spøker med at vi har mange dyr, og det er sikkert noen som tror at det ikke merkes når det er noen som blir borte. Det gjør det. Selv en liten rotte som bare bodde her noen måneder.
Hvil i fred, lille Susi. Jeg er glad for å ha kjent deg.

Livsfordriv

Jeg startet denne bloggen da jeg gikk på skolen og det er utrolig hvor fristende alt annet enn skolearbeid er i den situasjonen. Da jeg var ferdig i vår, forsvant bloggen ut av hodet. Den var rett og slett til for å ha en grunn til å utsette alt som egentlig var viktigst. Men nå tror jeg at jeg skal finne den igjen! Sånn sporadisk, ihvertfall.

Jeg jobber på cafè. Jeg lager remulade og riskrem og gryter og potetsalat og eggesalat, og jeg må smake på ALT og ALT er FULLT av majones og fløte! Så jeg blir snart uanstendig feit. Det blir fint, for sjefen sier at det er viktig å ha stor mage for å kunne pakke kakua skikkelig inn. Jeg skulle gjerne lagt ut bilder for å dokumentere de begynnende, nye formene mine, men jeg mista mobilen i asfalten en gang i september. Så dere blir derfor skånet. Foreløpig. Jeg driver forresten og vokser ut håret mitt, og er midt i en slags mellom-frisyrer stadie. Dette vil dere også slippe å se. Bare fordeler her, altså.

I sommer har vi ikke gjort en dritt. Jo, vi var i Sommarland i Bø! Og så var vi i Vågå for ikke så lenge siden. Det var ikke på sommeren, men siden den har vært såpass begivenhetsløs, velger jeg å ta med hendelser fra høsten for å virke interessant. Uansett, vi var i Vågå, og vi skulle ut. For utelivet i Vågå er to faktorer mer fremtredende enn andre: 1) I Vågå blir man veldig full, og: 2) Det koster din førstefødte å komme inn på puben. Denne kvelden var det i tillegg konsert, så vi hadde endt i konkurs hvis vi hadde betalt blodprisene det kosta i døra. Derfor hoppa vi særdeles elegant over det to meter høye gjerdet, og hadde dermed masse spenn til å drikke oss enda fullere på! Flotters! Hvis en eventuell fremtidig arbeidsgiver googler dette, så merk: Jeg skal aldri gjøre sånt mer! Jeg endte nemlig opp med et digert sår som ble et digert arr på låret etter lufteturen over gjerdet!

Og så har vi fått rotte.

En te er ikke en isbre.

Denne skulle egentlig publiseres i mars. Men den ble tydeligvis bare hengende som utkast. Derfor legger jeg den ut nå, frem til jeg finner kameraet mitt og det blir morsommere å lage innlegg:


Jeg hadde egentlig planer om å starte denne uka med å være helt utrolig flink og strukturert, siden jeg ikke har gjort NOE SOM HELST hele vinterferien. Sønnen har tross alt vært hos faren sin, og jeg burde i det minste ha klart å bruke èn av de 120 timene jeg hadde til rådighet på å karre meg til biblioteket og låne litteratur til barcheloroppgava.
Den gang ei.

Derfor var det ny frisk i dag, og tanken var å levere sønn på skole, trene, låne bøker, åpne bøker. Dessverre fant eggstokkene mine ut at de skulle sette igang en langsom og effektiv torturuke, og dermed sette en stopper for i det minstre treninga. Men who gives an intercourse. Jeg kan trene seinere. I det minste fikk jeg lånt bøker, og ellers har jeg egentlig bare ligget rett ut og hatt vondt. Syt, syt.

Jeg har funnet nye, deilige teer på helsekosten, de er fairtrade og fås i masse forskjellige smaker! Og siden jeg er en sucker for ting som skal avslappe, oppkvikke, balansere, detox'e og varme hjertet alt ettersom hva man føler at man har behov for, så er de midt i blinken :)

Det har med andre ord vært noen sofa-og-te dager i det siste, jeg er utrolig lei kaffe om dagen kjenner jeg, det går litt i rykk og napp.
I tillegg er jeg lei melkeprodukter og karbohydrater. Det er ikke en moteting, det er en lei-av-ting. Brød og knekkebrød og havregryn og nudler. Uæh. Jeg vil helst bare spise stekte sukkererter og reker og blåskjell og fisk hele tia.
Det går merkelig nok ikke mennene i huset med på.

Uansett!
Plutselig lå det en isbre midt i sentrum.

Neste dag hadde isbreen forsvunnet, men det var masse elgspor der istedet.
Jeg aner en sammenheng, og produserer masse konspirasjonsteorier som involverer horder med albinoelger og mayakalenderen.

Oppå alle elgene og isbreene har Gudrun forsvunnet, det skjedde også helt sånn plutselig, og er rett og lsett ikke noe hyggelig. Hun gjorde ikke så mye av seg, men hun var tross alt et lite medlem av familien. Man tupper ikke ut bestemor bare fordi hun stort sett bare sitter i gyngestolen og hveser. For iblant er hun i godlune og lar seg klappe litt på. Sånn var det med Gudrun også. Jeg mistenker at hun slo seg sammen med albinoelgene for å starte revolusjon.

Kanskje like greit å holde seg innendørs.

Null kontroll.

I det siste har jeg vært så utrooolig sliten på morgenene.. Og det har faktisk ingenting å gjøre med Noah, for jeg har vært kul mamma og latt ham sove i senga vår og lagt meg samtidig med ham (hvilket han elsker) to netter på rad nå. Hvilket vil si nok søvn. Kanskje for mye søvn?
Årsaken til dette kulhetsregimet er at Steinar har hatt sin SISTE NATTEVAKT, og siden nattevakt suger så er vi veldig glade for det. Disse nettene blir det fryktelig ensomt i den diigre senga, og da må jeg og Noah holde hverandre med selskap.

Masse plass.

Og så kommer Steinar tilbake...

Tittei <3

Til tross for morgentretthet og nattevakt har vi faktisk stått på ski hele helga!

På lørdag var Noah hos en kompis, så da gikk jeg, Steinar og Diesel tur i lysløypa i Mesnali. Det var ikke den lengste løypa vi kunne funnet, men herregud for noen bakker! Det gikk opp og ned, og jeg merka at jeg holder på å bli fryktelig pysete.. Og på langrennski da gitt, jeg var sikker på at alt skulle gå til skogs! Heldigvis så de verre ut enn de var, og det gikk ikke så fort som jeg hadde trodd. Hadde man for eksempel hatt snowboard hadde man sannsynligvis vært i farta og brast gjennom busker og kratt fremdeles.

Det var knallfint vær, og da søndagen kom og det var like fint, stakk vi like godt opp til Sjusjøen og fant løypene der. Masse bakker å suse avgårde i!

Etterpå lekte Noah litt rundt kafèen, før Steinar oppdaga barnebakken på baksiden. Med skålheis og hopp! Vi gikk dit, og Noah kjørte to turer, en med hopp, og en uten. Dessverre er langrennski som tidligere nevnt, en smule ustabilt, og vi fikk veldig lyst til å leie slalåmutstyr. Jeg har opptil fler traumatiske opplevelser vedrørende både slalåm og snowboard, og har lovet meg selv å aldri mer sette mine bein i disse innretningene. Heiser er skumle også, jeg falt en gang av og fikk et par skålheiser rett i planeten. Men der jeg sto i sola med fullt av glade slalåmbarn omkring meg, så følte jeg liksom tryggheten komme snikende. Når disse små snørrungene klarer å både ta heis OG kjøre ned igjen, så må davel jeg også klare det? I verste fall får Steinar kjøre bak og holde meg i sånne seler, for det så jeg nemlig et par småtasser som brukte. Og selvfølgelig begynner jeg i barnebakken. det er det som er så flott med å ha barn, man kan uten skam gå på barnefilmer på kino og leke seg i ballrommet på utvalgte lekeland. Og drite seg ut i barnebakken.

Kathrinedagen

I dag har min aller beste venninne bursdag, og den skal hun feire med å jobbe 18 timer. Derfor fortjener hun all den oppmuntring hun kan få, og det har jeg tenkt å forsøke å gi henne i form av et lite blogginnlegg (og pakke i posten, men hysjhysj).

Først må vi mimre litt; det er ikke til å stikke under en stol at vi mislikte hverandre i utgangspunktet. Da gikk vi på ungdomsskolen, og jeg syntes at Kathrine var en stuck up, lærersmiskende drittjente som var høylytt og slitsom og barnslig og hadde draget på gutter som ikke engang ville tatt i meg med en tang. Samtidig virket hun ikke særlig interessert i disse guttene, og hun fikk gode karakterer og hang med "de kule". Desto større grunn til å mislike henne. Jeg fant senere ut at hun var en smule redd for meg, hvilket i og for seg også var meningen. Jeg hadde svart hår og svarte, rare klær, og tilbragte hele niende klasse med å glo stygt omkring meg. En real delight, med andre ord.

Da vi begynte på videregående oppdaget endelig Kathrine gleden ved alkohol og menn, og etter at vi ble plassert sammen i en aldeles horribel klasse i fransk, hvor det var oss og to andre som ikke skal beskrives, måtte vi ty til herandre Og hvilken suksess. Det er virkelig ikke aktuelt å gå inn på det påfølgende året, men det er et under at vi kom oss igjennom videregående. Vi opplevde mye sammen, og vi var alltid der for hverandre. De siste åtte årene har vi begge hatt perioder hvor vi har slitt - med typer, unger, foreldre - you name it. Jeg har ingen andre jeg ringer til når jeg ligger under dyna i fosterstilling og hikster og drypper av snørr og tårer, det er ingen andre jeg KAN ringe. Jeg kan ikke forestille meg at noen kan bli annet enn skremt og særdeles ukomfortable ved å få en slik telefon, for hva skal man si? Det viser seg at man ikke egentlig trenger å si så mye. Når jeg ringer Kathrine i sånne situasjoner, skjer ett av to: enten er hun enig i alt, og trøster og trøster - for så å si noe rart som får meg til å le. Eller, så sier hun at nå må du skjerpe deg. Det er godt å ha noen som du alltid vet hva vil si, og så ringe dem og høre dem si det: "Skal jeg svare det du vil høre, eller skal jeg være ærlig?" Kathrine er den jeg ringer til når jeg vil ha et litt uanstendig råd om at jeg burde kjøpe noe jeg på ingen måte har råd til. Vil jeg ha virkelige økonomiske råd, ringer jeg heller mamma.

 Det er typisk jenter å bli sjalu, og jeg har vært redd for å miste Kathrine. Hun dro til Oslo og fikk masse nye venner, og har et helt liv der som jeg ikke på noen måte er en del av. Og jeg er redd for at vi skal vokse fra hverandre, og ende opp uten noe felles, eller noe å snakke om. Det har hendt jeg har uttrykt dette, både med og uten promiller. Men jeg blir alltid beroliget. Det er aldri noen forandringer. Og jeg føler meg alltid prioritert, selv om damen jobber absolutt hele tiden så slenger hun seg i bilen dersom noe virkelig er fullstendig akutt. Og jeg setter enda mer pris på at hun gjør det når jeg vet hvor opptatt hun egentlig er.

"Jeg kjenner ham så godt at jeg ikke har pratet med ham på ti år"
-Oscar Wilde

Kathrine er også en person som jeg ser opp til fordi hun jobber knallhard, og hun er jævla god til det hun gjør. Jeg hadde vel aldri sett for meg at hun skulle ende i en sjefsstilling, med ansvar for så mye, og sitte og ha jobbintervjuer og rette og slett være baws, men det er hun altså. Etter sigende en flink og retteferdig en også. At den rare damen jeg kjenner, som hadde glemt rumpa si om den ikke satt fast, klarer å håndtere alt dette kan jo bare skyldes at hun er flink til å skille mellom jobb og privatliv.
Neida.
Hun passer alltid på meg, og det er nok takket være henne at jeg som regel har med meg hjem alt jeg gikk ut med.

Vi har vært på Alice Cooper-konsert, vi har vært frivillige skilpadde-reddere i Tyrkia (hvor vi siste kvelden ble sveiseblinde og oppdaget en time før skyssen til flyplassen kom, at vi ikke hadde pakket - skyssen var forøvrig en meget religiøs muslimsk mann - det var en fin dag). En gang kledde vi oss ut som Amy Winehouse og meget sterkt sminket alternativ modell og dro på kostymeparty. Aberet var bare at først måtte vi ta trikk gjennom halve Oslo, og deretter viste det seg at resten av folket på festen bare var pent kledd - siden det tydeligvis også var et alternativ. Det var også en fin dag. Vi kan aldri se på filmer sammen. En gang prøvde vi å se på "Pike med Perleøredobb", men da kjeda Kathrine seg så sinnsykt at hun snakket èn time i strekk, og det var rett og slett umulig å følge med. Hun kan gjøre fem ting samtidig, og fremdeles få med seg hva jeg sier. "Men så hør da!!" "Jamen jeg hører deg!!" Nå for tiden gjør vi ikke så mye når vi møtes. Det er helt greit. Vi lager mat og så spiser vi og så drikker vi oss fulle og så sovner vi. Man har så mye man gjør alltid ellers, og det er deilig med noen som ikke krever noenting, og som man bare kan være seg selv og slappe av med. Vi har ofte mange planer, men så blir det bare til at vi lar det bli med tanken og holder oss hjemme. Kanskje vi begynner å bli gamle likevel?

Ppfffff...!!!  XD
HÆHÆHÆHHÆHÆ!
Hei skål, din gamle kalosj, du er best!

.

SE DER GÅR EN SEEEEEBRAAAAAA
       MED HAAALEN I SKYYYYY

SE DER GÅR EN SEEEEEBRAAAAAA
              SÅ STOLT OG SÅ KRYYYYYYYY

 EN SEEEBRA ER SOM LIIIVET SELV
                        BÅDEE SVART OG HVIIIT

OG SE

NÅ KOMMERN

HIIIIIIIIIT!!!!