Fortid

Jeg har en slags høydeskrekk for tiden. Når jeg går inn i kirker, som er så gamle at vi har problemer med å forestille oss tiden de ble bygd i. Så ser jeg for meg menneskene. Menneskene som levde på den tide. Hvilke  bekymringer de hadde. Hvilke gleder de hadde. Hvordan de var. Jeg tror at mennesker gjennom all tid har vært like. Vi i dag tenker ikke annerledes enn hva de gjorde for tusen år siden. Vi har de samme følelsene og de samme redslene. Jeg har lest endel Isfolket, jeg kan godt innrømme det. Jeg har nok alltid hatt en fascinasjon for fortiden. Da jeg var liten husker jeg at foreldrene mine abonnerte på en serie som omhandlet menneskenes ferd frem til i deg. Det var bøker hvor det sto om hvordan mennesket utvilket seg fra tilnærmet apestadiet frem til steinalderen og videre. Hvordan de skaffet seg mat og hvordan de lærte opp barna sine. Jeg husker et bilde hvor en hel stamme sto og skar løst kjøtt fra en diger blåhval som de enten hadde fanget eller som hadde drevet iland.  Og jeg har lest Hulebjørnens klan. Om hvordan hovedpersonen lærer seg alt om de plantene og urtene en god legekvinne burde kunne, om hvordan hun pleier mannen hun siden vil leve med tilbake til livet. Om tradisjonene og ritualene Jeg har aldri vært spesielt religiøs, jeg har aldri trodd på noe, jeg er redd for å dø. Men Jeg har respekt for måtene folk har levd på i tusener av år. Jeg er nysgjerrig på hvordan de har klart seg. I Lillehammer har det levd folk de siste 10 000 årene. De siste tohundre årene har vi hatt elektrisitet. Det hender at jeg tenker på det når jeg er på vei inn i den halvautomatiske leiligheten min. Tenk på menneskene som levde her før oss. Som levde i huler, trehytter, langhus. Som tilba andre guder enn oss. Som bekymret seg over veksten, åkeren, været. Over sykdommer og over hosten til barnet sitt. De var mennesker på lik linje som oss. Jeg lar meg alltid oppsluke av disse tankene. Om mennesker som ikke finnes mer.

Susi

Dette har vært en lang og krevende dag.
Vi måtte avlive den lille rotta vår. Jeg hadde egentlig forventet det, men likevel fortrengt at det kunne gå sånn.  På klinikken la dyrlegen frem et håndkle hun kunne ligge på oppå undersøkelsesbordet. Et lite, rosa håndkle. Mykt og fint for en syk liten dame. Så fikk hun den første narkosesprøyten. Jeg gråt, og hun fikk tårer i den bløte pelsen sin.Jeg holdt rundt henne og klappet henne helt til hun sov. En vakker liten jente på et rosa håndkle. Jeg vet at vi spøker med at vi har mange dyr, og det er sikkert noen som tror at det ikke merkes når det er noen som blir borte. Det gjør det. Selv en liten rotte som bare bodde her noen måneder.
Hvil i fred, lille Susi. Jeg er glad for å ha kjent deg.