Null kontroll.

I det siste har jeg vært så utrooolig sliten på morgenene.. Og det har faktisk ingenting å gjøre med Noah, for jeg har vært kul mamma og latt ham sove i senga vår og lagt meg samtidig med ham (hvilket han elsker) to netter på rad nå. Hvilket vil si nok søvn. Kanskje for mye søvn?
Årsaken til dette kulhetsregimet er at Steinar har hatt sin SISTE NATTEVAKT, og siden nattevakt suger så er vi veldig glade for det. Disse nettene blir det fryktelig ensomt i den diigre senga, og da må jeg og Noah holde hverandre med selskap.

Masse plass.

Og så kommer Steinar tilbake...

Tittei <3

Til tross for morgentretthet og nattevakt har vi faktisk stått på ski hele helga!

På lørdag var Noah hos en kompis, så da gikk jeg, Steinar og Diesel tur i lysløypa i Mesnali. Det var ikke den lengste løypa vi kunne funnet, men herregud for noen bakker! Det gikk opp og ned, og jeg merka at jeg holder på å bli fryktelig pysete.. Og på langrennski da gitt, jeg var sikker på at alt skulle gå til skogs! Heldigvis så de verre ut enn de var, og det gikk ikke så fort som jeg hadde trodd. Hadde man for eksempel hatt snowboard hadde man sannsynligvis vært i farta og brast gjennom busker og kratt fremdeles.

Det var knallfint vær, og da søndagen kom og det var like fint, stakk vi like godt opp til Sjusjøen og fant løypene der. Masse bakker å suse avgårde i!

Etterpå lekte Noah litt rundt kafèen, før Steinar oppdaga barnebakken på baksiden. Med skålheis og hopp! Vi gikk dit, og Noah kjørte to turer, en med hopp, og en uten. Dessverre er langrennski som tidligere nevnt, en smule ustabilt, og vi fikk veldig lyst til å leie slalåmutstyr. Jeg har opptil fler traumatiske opplevelser vedrørende både slalåm og snowboard, og har lovet meg selv å aldri mer sette mine bein i disse innretningene. Heiser er skumle også, jeg falt en gang av og fikk et par skålheiser rett i planeten. Men der jeg sto i sola med fullt av glade slalåmbarn omkring meg, så følte jeg liksom tryggheten komme snikende. Når disse små snørrungene klarer å både ta heis OG kjøre ned igjen, så må davel jeg også klare det? I verste fall får Steinar kjøre bak og holde meg i sånne seler, for det så jeg nemlig et par småtasser som brukte. Og selvfølgelig begynner jeg i barnebakken. det er det som er så flott med å ha barn, man kan uten skam gå på barnefilmer på kino og leke seg i ballrommet på utvalgte lekeland. Og drite seg ut i barnebakken.

Kathrinedagen

I dag har min aller beste venninne bursdag, og den skal hun feire med å jobbe 18 timer. Derfor fortjener hun all den oppmuntring hun kan få, og det har jeg tenkt å forsøke å gi henne i form av et lite blogginnlegg (og pakke i posten, men hysjhysj).

Først må vi mimre litt; det er ikke til å stikke under en stol at vi mislikte hverandre i utgangspunktet. Da gikk vi på ungdomsskolen, og jeg syntes at Kathrine var en stuck up, lærersmiskende drittjente som var høylytt og slitsom og barnslig og hadde draget på gutter som ikke engang ville tatt i meg med en tang. Samtidig virket hun ikke særlig interessert i disse guttene, og hun fikk gode karakterer og hang med "de kule". Desto større grunn til å mislike henne. Jeg fant senere ut at hun var en smule redd for meg, hvilket i og for seg også var meningen. Jeg hadde svart hår og svarte, rare klær, og tilbragte hele niende klasse med å glo stygt omkring meg. En real delight, med andre ord.

Da vi begynte på videregående oppdaget endelig Kathrine gleden ved alkohol og menn, og etter at vi ble plassert sammen i en aldeles horribel klasse i fransk, hvor det var oss og to andre som ikke skal beskrives, måtte vi ty til herandre Og hvilken suksess. Det er virkelig ikke aktuelt å gå inn på det påfølgende året, men det er et under at vi kom oss igjennom videregående. Vi opplevde mye sammen, og vi var alltid der for hverandre. De siste åtte årene har vi begge hatt perioder hvor vi har slitt - med typer, unger, foreldre - you name it. Jeg har ingen andre jeg ringer til når jeg ligger under dyna i fosterstilling og hikster og drypper av snørr og tårer, det er ingen andre jeg KAN ringe. Jeg kan ikke forestille meg at noen kan bli annet enn skremt og særdeles ukomfortable ved å få en slik telefon, for hva skal man si? Det viser seg at man ikke egentlig trenger å si så mye. Når jeg ringer Kathrine i sånne situasjoner, skjer ett av to: enten er hun enig i alt, og trøster og trøster - for så å si noe rart som får meg til å le. Eller, så sier hun at nå må du skjerpe deg. Det er godt å ha noen som du alltid vet hva vil si, og så ringe dem og høre dem si det: "Skal jeg svare det du vil høre, eller skal jeg være ærlig?" Kathrine er den jeg ringer til når jeg vil ha et litt uanstendig råd om at jeg burde kjøpe noe jeg på ingen måte har råd til. Vil jeg ha virkelige økonomiske råd, ringer jeg heller mamma.

 Det er typisk jenter å bli sjalu, og jeg har vært redd for å miste Kathrine. Hun dro til Oslo og fikk masse nye venner, og har et helt liv der som jeg ikke på noen måte er en del av. Og jeg er redd for at vi skal vokse fra hverandre, og ende opp uten noe felles, eller noe å snakke om. Det har hendt jeg har uttrykt dette, både med og uten promiller. Men jeg blir alltid beroliget. Det er aldri noen forandringer. Og jeg føler meg alltid prioritert, selv om damen jobber absolutt hele tiden så slenger hun seg i bilen dersom noe virkelig er fullstendig akutt. Og jeg setter enda mer pris på at hun gjør det når jeg vet hvor opptatt hun egentlig er.

"Jeg kjenner ham så godt at jeg ikke har pratet med ham på ti år"
-Oscar Wilde

Kathrine er også en person som jeg ser opp til fordi hun jobber knallhard, og hun er jævla god til det hun gjør. Jeg hadde vel aldri sett for meg at hun skulle ende i en sjefsstilling, med ansvar for så mye, og sitte og ha jobbintervjuer og rette og slett være baws, men det er hun altså. Etter sigende en flink og retteferdig en også. At den rare damen jeg kjenner, som hadde glemt rumpa si om den ikke satt fast, klarer å håndtere alt dette kan jo bare skyldes at hun er flink til å skille mellom jobb og privatliv.
Neida.
Hun passer alltid på meg, og det er nok takket være henne at jeg som regel har med meg hjem alt jeg gikk ut med.

Vi har vært på Alice Cooper-konsert, vi har vært frivillige skilpadde-reddere i Tyrkia (hvor vi siste kvelden ble sveiseblinde og oppdaget en time før skyssen til flyplassen kom, at vi ikke hadde pakket - skyssen var forøvrig en meget religiøs muslimsk mann - det var en fin dag). En gang kledde vi oss ut som Amy Winehouse og meget sterkt sminket alternativ modell og dro på kostymeparty. Aberet var bare at først måtte vi ta trikk gjennom halve Oslo, og deretter viste det seg at resten av folket på festen bare var pent kledd - siden det tydeligvis også var et alternativ. Det var også en fin dag. Vi kan aldri se på filmer sammen. En gang prøvde vi å se på "Pike med Perleøredobb", men da kjeda Kathrine seg så sinnsykt at hun snakket èn time i strekk, og det var rett og slett umulig å følge med. Hun kan gjøre fem ting samtidig, og fremdeles få med seg hva jeg sier. "Men så hør da!!" "Jamen jeg hører deg!!" Nå for tiden gjør vi ikke så mye når vi møtes. Det er helt greit. Vi lager mat og så spiser vi og så drikker vi oss fulle og så sovner vi. Man har så mye man gjør alltid ellers, og det er deilig med noen som ikke krever noenting, og som man bare kan være seg selv og slappe av med. Vi har ofte mange planer, men så blir det bare til at vi lar det bli med tanken og holder oss hjemme. Kanskje vi begynner å bli gamle likevel?

Ppfffff...!!!  XD
HÆHÆHÆHHÆHÆ!
Hei skål, din gamle kalosj, du er best!

.

SE DER GÅR EN SEEEEEBRAAAAAA
       MED HAAALEN I SKYYYYY

SE DER GÅR EN SEEEEEBRAAAAAA
              SÅ STOLT OG SÅ KRYYYYYYYY

 EN SEEEBRA ER SOM LIIIVET SELV
                        BÅDEE SVART OG HVIIIT

OG SE

NÅ KOMMERN

HIIIIIIIIIT!!!!

Valentines!

Heisann!
Hysterisk tidlig på'an i dag, eller "grisetidlig" som de kaller det på P3Morgen. Som mor er jeg ikke helt enig i at "grisetidlig" varer frem til ni, men likevel. Ti over seks er tidlig selv i vår familie.

Jeg har ligget halvveis våken siden tre, delvis fordi de smertestillende tablettene jeg fikk for ryggen min har fått meg til å klø over hele kroppen, og delvis fordi jeg gledet meg til i dag! Valentines er jo kjempeklisjè, men siden vi likevel kan finne på å feire at det er tirsdag bare èn gang i uka, så er vel 14. februar en anledning god som noen. Jeg har tilogmed kjøpt en liten ting til ham. Men hysjhysj, ingen avsløringer enda!

Antar det blir å sitte på kafè og bare ha fri og lese aviser så lenge vi orker, deretter skal jeg innom Body Shop, for de har altså fått inn body lotion med sjokoladeduft. Steinar stilte seg en smule skeptisk, men jeg kan ikke skjønne annet enn at sjokolade pluss hudkrem er lik suksess!

Deretter hadde det vært digg å dratt og sittet i steambadstue et par timer..
Det blir utrolig lenge mellom vi drar til Jorekstad uten Noah, og når han er med gidder selvfølgelig ikke han å sitte og dampe seg.. Så da drar vi voksne aleine en gang iblant. Jeg antar vi avslutter med å drikke altfor mye vin (det hører med en vellykket aften..), kanskje vi stikker på kino eller noe. Må huske å ta vare på hverdagsromantikken! Og det er deilig å ha en hel dag til rådighet.

Luw.

Fordi du fortjener det.

I Oslo har de sånn her når man er på romantisk tur:

Da kan man gjøre sånn:

Det var julegavetur fra Steinar til Meg. Awesomeness. På kvelden skulle vi på Unholy, men jeg ser ut som jeg er 17 og hadde glemt leggen og kom ikke inn. Whatever.

Avliva kattene.

Neida.
Har dem fremdeles.
De er bare litt hjernedøde.

Fått oss noen fler, faktisk!

Neida.
Dette er bruttern og søstern til Pink. De bor hos Kathrine og Fredrik, som ga oss Disney on Ice-billetter til jul! Love it.

Tok hovedsaklig bilder av kattene på den turen.


Jeg og Noah dro på setertur. Bikkjekulde stopper ikke oss!
Bilde fra frokosten, ikke noe poeng i å sove lenger enn til 7 på tross av at man har helg.

Og så har jeg havna på kjøret.
Sånn kan det gikk.

Ses.