Don't quit your dayjob

Hva er det som skjer i Håkonshall om dagen?!
Først var det dette:

Forbanna Atle Antonsen sperret av helle hallen så jeg ikke fikk løpt mine 5k på løpebanen.
Måtte ty til ellipsemaskin, og Steinar ler hver gang jeg forteller det.
Nedverdigende.









Og nå er det også sperra av, men denne gangen helt uten grunn. Og det er masse telt og biler og securitasvakter utafor. Er det noe jeg burde vite om? Et internasjonalt oppgjør innen ishockey (det er et kjent faktum at alle i Lillehammer er hugærne etter hockey)? En kamp på liv og død og skøyter og tannbeskyttelse?
Jeg vet ikke.
Jeg bryr meg ikke.
Alt jeg vet er at jeg istedet for å løpe i ro og fred på deilige, myke matter, må trampe på ellipsemaskin sammen med alle kidsa fra idrettshøyskolen.
Og de kan alle maskinene! Det henger tau fra taket og det er treningsinstrumenter som jeg, første gang jeg så, kunne banne på at var romskip eller tidsmaskin.
De er ikke det.
Det er maskiner som de har satt inn for å vise oss som knapt nok vet opp og ned på en manual, hvordan SKIKKELIGE idrettsfolk trener! Her er det ikke bare biceps og triceps, men også alle de underlige og nylig oppdagede musklene i dalstroka innaføre som skal trenes.
Jeg blir svett bare av å se på.
Jeg liker firekilos-manualene mine.

Men nå får jeg altså ikke løpt, så da lot vi skole være skole og dro til Drammen. Jeg mener, det ordner seg jo alltids. Med de oppgavene og innleveringene, altså. Hvilket det også gjorde, etter et panikkanfall som varte ca to timer hvor jeg lå under dyna og vurderte om det å med overlegg kræsje i en murvegg og bli lett tilbakestående er verdt å gjennomføre for å slippe all fremtidig skolegang. Jeg stemte tilslutt nei, tørket mine tapre tårer og satte igang. Det er jo helt håpløst, man spør veilederen om noe, og svaret man får gir opptil femten nye spørsmål. Og selvfølgelig ringte mamma midt i panikkanfallets kritiske fase, og fikk noe å bryne seg på.
Mamma, unnskyld at jeg skrek.
Men du må ikke forklare meg at jeg ikke må overreagere når jeg mest av alt har lyst til å sette fyr på og drepe samtlige HiL-forelesere, i tillegg til alle som har skrevet pensumbøkene mine.
Det hjelper ikke.

Uansett.
Drammen!
Der var Kathrine.
Hun er det beste jeg vet, Kathrinetid er finetid.

Vi drakk vin og vin og vin, og Kathrine hadde titta på bloggen min og sett bildet av maten min, og kjøpt alt!
Da måtte jeg nesten gråte en skvett.







Og hun har ikke så misforma fingre i virkeligheten, jeg vet ikke helt hva som skjedde her.






Og Kathrine lager verdens beste drinker, dette er stråberri dækkeri i sjørøverglass! Og det morsomme er at da hun kjøpte disse fantastiske glassene så flirte folk og spurte om hva hun skulle med dem.
Vel, hun skulle vel drikke noe søtt og klissent sammen med sin beste venn som også elsket hodeskallesugerørstettglass da, sikkert.
N00bs.

Så tok vi på oss hattene.

Og så husker jeg ikke så mye mer.

Vi var forresten på Fretex i Drammen, og jeg må bare si at, seriøst. Man står ikke FIRE stykker i kassa og drikker kaffe! Man rydder stativ og er tilgjengelig for kundene! Og fyller på varer! Jeg ble litt provosert, som tidligere butikkarbeider i Fretex synes jeg dette var lavmåls. Vi fikk aldri lov til å stå to stykker i kassa, fordi man må være sharp og se kundene istedet for å stå og slarve.
Og drikke kaffe?!
Men de hadde fin vindusutstilling, det skal de ha.

Kjøpte ikke noe, da.
Skulle kanskje funnet en lampe til gangen til Kathrine så det blir litt lettere å ta bilde av seg selv i speilet.

Og forresten, jeg kjørte tur-retur Lillehammer Drammen. Det synes jeg faenmeg fortjener både krone og blomster og kvalifisering til gull i orientering. Satt tross alt med hjertet i halsen fra Gjelleråsen til Solbergelva. Og det er noen mil skal jeg si dere!

Såh!
Nå har jeg nettopp levert mine tre sider til pedagogikkgruppa mi, og kan med god samvitiighet støvsuge.
Og ja, jeg veit at det ikke skulle handle om skole her, men det drepte meg nesten i går, så det er katten meg lov å bære seg litt.