Kjellerliv

Jeg hører på Veronica Maggio med "Satan i gatan", og jeg kjenner at alt renner tilbake. Jeg husker lukta i heisen på den første ordentlige jobben min, og jeg husker kulden den første vinteren jeg bodde alene.
Jeg hadde et så sterkt behov for å være helt alene, så hver gang jeg kom hjem, ropte jeg "nå er jeg hjemme!"
Og det var ingen som svarte.

Jeg husker at jeg bare spiste puffet havre med melk, og jeg drakk kaffe. Jeg kokte meg aldri kaffe før jeg begynte i den jobben, men så satt jeg plutselig på det bittelille kjøkkenet med kjøkkenbord som hadde tilhørt huseierens oldeforeldre og som det ikke gikk an å vaske med kjøkkenkluten fordi da skurte man av den øverste laget av treverket. Og jeg hørte på soundtracket til "Mannen som elsket Yngve", og jeg la hele verden i en setning, og jeg identifiserte meg med hver eneste sang jeg hørte. Og jeg hørte istykker den nye Pink CD'en, og kan aldri høre på den igjen. For den lukter av den leiligheten og av klesskapet, hvor alle vintagekjolene hang og aldri fikk luftet seg - for selv om jeg kjøpte dem, var det ikke nødvendigvis sånn at jeg tenkte å bruke dem. Jeg ville bare ha dem, fordi de var helt spesielle. Jeg har dem fremdeles, de henger i skapet med prislappen på, de er fortsatt spesielle. Bare litt for spesielle for utendørs bruk, og jeg tenker alltid at jeg kan gjøre noe med dem, legge dem opp, sy dem inn.
Men det vil jo aldri skje, siden jeg ikke kan noen av delene.

Jeg hadde et bittelite bad også, men det var fint. Det var hvitt og flislagt, og dusjen falt ned så jeg teipa den med gaffateip. Og vasken hang bare i rørene, så jeg satte bøker under den så den ikke skulle falle ned. Og jeg sminket meg og sminket meg, og gikk ut og gikk ut. Og kom hjem, og sovna med skoene på i den lakserosa skinnsofaen som var stygg som et helvete, men som ble min beste venn den vinteren. Det var en sovesofa, og jeg kan ikke forestille meg hvordan den ble anbrakt i den bittelille kjellerleiligheten. Men den var velsignet deilig å sitte i, med puter og pledd. Og over sofaen var det et digert kjellevindu med brede, fantastiske vinduskarmer, og jeg satt der og så utover fortauet hvor nesten ingen gikk forbi. Og jeg drakk rødvin og røykte, selv om jeg ikke røyker, og hvis jeg lukket øynene sånn halvveis så kunne jeg nesten ha sittet i et loftsvindu i Paris.


Taket var så lavt at jeg kunne ta i det med flate hender på kjøkkenet, og i stua nådde jeg det såvidt med fingerspissene - når jeg sto på tærne. Jeg fikk seng av mamma, og den var kjempediger. Jeg har alltid en ide om å ha lyse og luftige stoffer i sengen, sånn som i bladene. Men jeg ender alltid opp med fargerikt og lunt og mykt istedet. Soverommet var akkurat stort nok til den store sengen, og det var to kvadratmeter med gulvplass da den var ferdigmontert. Jeg husker dagene da de kvadratmererne var alt jeg gikk på, jeg gikk fra senga til sofaen. Og så ble jeg der. Noen ganger slapp jeg tilogmed å gå så langt. Det er ikke alltid man har en grunn til å stå opp.

Jeg var ikke egentlig deprimert. Det er for lett å diagnostisere seg selv, det har jeg aldri gjort. Jeg var bare trist og nummen. Jeg husker smakene best. Vinen. Sigarettene. Puffahavren. Og lukten. Og følelsen av at det ikke var noen som ventet på meg, at jeg kunne bruke en hel dag på å ligge og se ut i luften. Dagene da jeg ikke skulle noe spesielt, ikke hadde noen planer med noen. Og husket andre lukter, og var overrasket over hvor tom man kunne være uten å forsvinne helt. Når man våkner på gulvet og ikke husker hvordan man endte opp der. Hvordan man blir full når man ikke drikker for å bli nummen, fordi man er det fra før.

Jeg husker at hver gang jeg kom dit, følte det som å komme til et sted i verden som ingen visste om. Ingen visste hvor jeg bodde, ingen kunne komme uanmeldt og banke på. Jeg hatethatethatet de gangene det skjedde, jeg hatet når telefonen min ringte når jeg visste at det ikke var noen jeg hadde glemt en avtale med. Jeg tok ikke telefonen på et halvt år. Jeg ville være i katakomben min helt alene.


Jeg hater fremdeles at det ringer på døra.

Jeg kjenner litt på kjellerfølelsen, og den er god på samme måte som det er godt når man presser en tannpirker så lang inn mellom to tenner som man får den, og deretter biter sammen. Godtvondt.