Purple Haze: Kathrinedagen

I dag har min aller beste venninne bursdag, og den skal hun feire med å jobbe 18 timer. Derfor fortjener hun all den oppmuntring hun kan få, og det har jeg tenkt å forsøke å gi henne i form av et lite blogginnlegg (og pakke i posten, men hysjhysj).

Først må vi mimre litt; det er ikke til å stikke under en stol at vi mislikte hverandre i utgangspunktet. Da gikk vi på ungdomsskolen, og jeg syntes at Kathrine var en stuck up, lærersmiskende drittjente som var høylytt og slitsom og barnslig og hadde draget på gutter som ikke engang ville tatt i meg med en tang. Samtidig virket hun ikke særlig interessert i disse guttene, og hun fikk gode karakterer og hang med "de kule". Desto større grunn til å mislike henne. Jeg fant senere ut at hun var en smule redd for meg, hvilket i og for seg også var meningen. Jeg hadde svart hår og svarte, rare klær, og tilbragte hele niende klasse med å glo stygt omkring meg. En real delight, med andre ord.

Da vi begynte på videregående oppdaget endelig Kathrine gleden ved alkohol og menn, og etter at vi ble plassert sammen i en aldeles horribel klasse i fransk, hvor det var oss og to andre som ikke skal beskrives, måtte vi ty til herandre Og hvilken suksess. Det er virkelig ikke aktuelt å gå inn på det påfølgende året, men det er et under at vi kom oss igjennom videregående. Vi opplevde mye sammen, og vi var alltid der for hverandre. De siste åtte årene har vi begge hatt perioder hvor vi har slitt - med typer, unger, foreldre - you name it. Jeg har ingen andre jeg ringer til når jeg ligger under dyna i fosterstilling og hikster og drypper av snørr og tårer, det er ingen andre jeg KAN ringe. Jeg kan ikke forestille meg at noen kan bli annet enn skremt og særdeles ukomfortable ved å få en slik telefon, for hva skal man si? Det viser seg at man ikke egentlig trenger å si så mye. Når jeg ringer Kathrine i sånne situasjoner, skjer ett av to: enten er hun enig i alt, og trøster og trøster - for så å si noe rart som får meg til å le. Eller, så sier hun at nå må du skjerpe deg. Det er godt å ha noen som du alltid vet hva vil si, og så ringe dem og høre dem si det: "Skal jeg svare det du vil høre, eller skal jeg være ærlig?" Kathrine er den jeg ringer til når jeg vil ha et litt uanstendig råd om at jeg burde kjøpe noe jeg på ingen måte har råd til. Vil jeg ha virkelige økonomiske råd, ringer jeg heller mamma.

Det er typisk jenter å bli sjalu, og jeg har vært redd for å miste Kathrine. Hun dro til Oslo og fikk masse nye venner, og har et helt liv der som jeg ikke på noen måte er en del av. Og jeg er redd for at vi skal vokse fra hverandre, og ende opp uten noe felles, eller noe å snakke om. Det har hendt jeg har uttrykt dette, både med og uten promiller. Men jeg blir alltid beroliget. Det er aldri noen forandringer. Og jeg føler meg alltid prioritert, selv om damen jobber absolutt hele tiden så slenger hun seg i bilen dersom noe virkelig er fullstendig akutt. Og jeg setter enda mer pris på at hun gjør det når jeg vet hvor opptatt hun egentlig er.

"Jeg kjenner ham så godt at jeg ikke har pratet med ham på ti år"
-Oscar Wilde

Kathrine er også en person som jeg ser opp til fordi hun jobber knallhard, og hun er jævla god til det hun gjør. Jeg hadde vel aldri sett for meg at hun skulle ende i en sjefsstilling, med ansvar for så mye, og sitte og ha jobbintervjuer og rette og slett være baws, men det er hun altså. Etter sigende en flink og retteferdig en også. At den rare damen jeg kjenner, som hadde glemt rumpa si om den ikke satt fast, klarer å håndtere alt dette kan jo bare skyldes at hun er flink til å skille mellom jobb og privatliv.
Neida.
Hun passer alltid på meg, og det er nok takket være henne at jeg som regel har med meg hjem alt jeg gikk ut med.

Vi har vært på Alice Cooper-konsert, vi har vært frivillige skilpadde-reddere i Tyrkia (hvor vi siste kvelden ble sveiseblinde og oppdaget en time før skyssen til flyplassen kom, at vi ikke hadde pakket - skyssen var forøvrig en meget religiøs muslimsk mann - det var en fin dag). En gang kledde vi oss ut som Amy Winehouse og meget sterkt sminket alternativ modell og dro på kostymeparty. Aberet var bare at først måtte vi ta trikk gjennom halve Oslo, og deretter viste det seg at resten av folket på festen bare var pent kledd - siden det tydeligvis også var et alternativ. Det var også en fin dag. Vi kan aldri se på filmer sammen. En gang prøvde vi å se på "Pike med Perleøredobb", men da kjeda Kathrine seg så sinnsykt at hun snakket èn time i strekk, og det var rett og slett umulig å følge med. Hun kan gjøre fem ting samtidig, og fremdeles få med seg hva jeg sier. "Men så hør da!!" "Jamen jeg hører deg!!" Nå for tiden gjør vi ikke så mye når vi møtes. Det er helt greit. Vi lager mat og så spiser vi og så drikker vi oss fulle og så sovner vi. Man har så mye man gjør alltid ellers, og det er deilig med noen som ikke krever noenting, og som man bare kan være seg selv og slappe av med. Vi har ofte mange planer, men så blir det bare til at vi lar det bli med tanken og holder oss hjemme. Kanskje vi begynner å bli gamle likevel?

Ppfffff...!!! XD
HÆHÆHÆHHÆHÆ!
Hei skål, din gamle kalosj, du er best!

.